når var det egentlig jeg begynte å snakke til meg selv? det vet jeg ikke, du gjorde det liksom så diskret, det gjorde du lenge og noen ganger fortsatt, både i tematikk og tonefall og ikke minst kroppsspråk. med den største selvfølgelighet, at du er din egen følgesvenn. så jeg antar du begynte å gjøre det i ditt eget selskap, og selv om jeg var mye hos deg var jeg ikke hos deg hele tiden, og jeg hadde mine egne tanker som jeg noen ganger følte at var så høylytte at jeg måtte stoppe opp og spørre meg om det ikke var lyden av min egen stemme jeg hadde hørt, men det var det ikke, det kom fra et annet rom. det bekymret meg mye i begynnelsen fordi jeg var generelt engstelig og lurte på om det var noe mye mer dramatisk enn deg, at jeg gikk inn i rommet hvor lydene, ordene, kom fra, og der stod du, opptatt med ett eller annet, som jeg avbrøt, og jeg ble både lettet og bare mer bekymret på samme tid. jeg kunne liksom ikke vite om det var noe mer enn stemmen din jeg hørte, hang meg opp i, at du liksom endte med å overdøve dette som egentlig bekymret meg men som jeg ikke visste hva var. men så kunne du oftere begynne å snakke til deg selv mens vi var i samme rom. dette var rart, for det var jo litt som om du snakket til meg, men det var heller at du inkluderte en annen stemme inn i samtalen. som om jeg var den ignorante som kun forholdt meg til deg. eller forholdt meg til deg på feil måte. det var rundt her at jeg merket at det begynte å bli dårlig stemning mellom oss, jeg ville begynne å tilbringe mer tid andre steder, legge om rutinene mine litt, slik at jeg slapp å bli konfrontert med denne personen jeg ikke visste hvem var. det var samtidig deg, en ny side ved deg, og som om jeg burde ha dekket til en tredje person. jeg tenkte på det da jeg gikk på butikken, det fulgte meg langs hyllene, ikke bare om stemmen skulle være med, men også hva den likte og hvor mye den spiste. for alt jeg visste var det ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom snakkesalighet og apetitt.
