en bil kjører forbi utenfor vinduet, gaten er ellers helt stille, det er tidlig lørdag morgen og klokken er tidlig bok til at det bare er jeg og lyset som har stått opp, og hvis jeg hører godt etter lenge så hører jeg kanskje trikken tre gater bortenfor kjøre forbi hvert femte minutt eller noe, men det kan også være alt mulig annet. når man begynner å høre etter hører man liksom alt, at man bare var uoppmerksom, eller at alle vante lyder inngår i det som blir til stillheten. før bilen, før jeg ble oppmerksom på flaksingen fra et par fugler, vingene lagde ulike lyder, flyet som buldrer som et langt mykt tordenbrak mot den lyseblå himmelen frem til det også bare blander seg inn i stillheten, i blåtonen mot himmelen og hvordan fargen liksom går i ett med lyden. en forsiktig parkering av en elbil, pipingen av å høre så godt etter at du kan høre støvet i luften, eller hva det nå er som alltid lager litt lyd og man aldri klarer å plassere. stråling, kanskje. etterdønninger av lydene av ting som har sittet i veggene og gradvis flasser litt av, den kalde høstluften gjennom gløttet på vinduet, som jeg kjenner mot den nakne rumpa og undersiden av foten og som sikkert må sette seg litt i alle tingene i rommet. solsikkene som henger litt med hodet, vasen i tynt glass som sikkert er deilig kjølig hvis man tar på den, legger den mot ansiktet.
alt er vel litt deilig kjølig, det har enda ikke bikket over til morgenene der man våkner med en sur sårhet i halsen, men det er likevel som om alt venter litt på det. holder pusten eller puster dypt for å dra inn luften av stillhet og elbiler og en myk asfalt fra gaten utenfor der folk ikke går, særlig ikke syv om morgenen, bare bilen jeg kunne høre komme forbi langt før den hadde kjørt forbi, og den dype innpakkede stemmen bak lukkede bilvinduer av john maus som liksom fløt med, som en lav murrende motordur i seg selv.
det er som om også skjærene merker at det er tidlig, eller at det i hvert fall er stille, og prøver å være myke i stemmen for ikke å ødelegge. at luften blir klarere av denne stillheten, man merker det, eller at denne krystallklare luften også gjør alle lyder også så tydelige, som å måtte myse mot himmelen fordi den er så lyseblå at den nesten blender. jeg ser sjeldent ut, jeg har frostet glass på den nederste delen av vinduene mine så ingen skal kunne se inn her jeg ligger, men også fordi synet mitt er så dårlig og bildet i hodet av gaten utenfor er tydeligere enn det jeg ellers ville sett. jeg får ikke med meg hvem som går forbi, sykkelen som nå surrer nedover gaten, men så er det deilig å kunne forholde seg til dem som ikke mer enn ulike tempoer av bevegelser, her jeg ligger, å ikke måtte tenke de videre inn i rommet og inn i sengen, men at de kan få tilhøre den brusende sammensetningen av stillhet jeg stadig oppdager variasjoner av ettersom jeg hører etter.
når det nå blir stille på den måten at jeg faktisk ikke har noe å ta tak i, ingen ting med kjente lyder å plassere stillheten i, hører jeg min egen pust, som også er en av de tingene som er stille frem til jeg hører etter og da liksom forfølger meg frem til jeg finner noen andre lyder som kan distrahere meg.
