vi hentet mynte i hagen rett utenfor rommet vårt, som bernadette hadde sagt at det bare var å forsyne seg med og ha i drikkevannet, og gnidde oss inn med det og lo, det skulle holde myggen unna, men dette føltes bare helt absurd. i morges våknet jeg omgitt av mørke små tørre blader som jeg først trodde var papirbiter med det dårlige synet mitt, det var mynten. den lukter ikke lengre, eller jeg har vendt meg til lukten. jeg kjenner heller bare den litt svale luften fra den grå himmelen som ligger over utsikten ut i bakgården i dag, som om lyset og luften og raslingen i bladene i hagevekstene lukter gråfargen på himmelen. magene våre rumler synkront etter to kopper kaffe fra den morsomme kaffemaskinen på rommet, som eirunn mener ser ut som en trist banan. i sin blasse, mørkegule plast, bøyd fremover med ulike knapper og håndtak i en annen nyanse av gult. et design som bare skal se ut som design, se fancy ut, men der stopper det. man kan ikke se kaffemaskinen utover å være et litt absurd designobjekt. magene fortsetter å rumle litt, kjøleskapet slutter å dure i det vinden tar tak i gardinene ut i bakhagen og omfavner de tørre buskene. kommer det til å begynne å regne i dag, regner det her, slik som regn har blitt så fremmed hjemme i møtet med et sydfransk klima?
