jeg innså hvor mye av relasjonen min til deg som eksisterte i mitt eget hode, men også i omgivelsene rundt meg, uten at du direkte, snarere fysisk, berørte noe av dette. at jeg nå hadde løftet blikket mitt mens jeg syklet de samme, men også noen nye, gatene rundt i byen, fra trær og trafikklys til bilene som stod parkert, kjørte meg i møte, som stoppet ved siden av meg når det var rødt lys. på de bilene som stemte. og kanskje stemte ikke sjåføren, hvorfor skulle det vært deg i hver eneste bil jeg så. men også hvorfor ikke? for du var likevel tilstede i hver bil jeg så, hvis ikke hadde jeg ikke en gang enset bilene i første omgang. og du var i stiene i maridalen som jeg nå kjente så godt, ikke fordi vi hadde gått der sammen, men fordi jeg hadde gått der og tenkt på deg. og senere oppsøkt stiene for å oppsøke deget jeg forholdt meg til best. det som var like forutsigbart som kvistene og røttene i den gradvis mindre ville men fortsatt store skogen. jeg kjente den nå med føttene, i føttene, og når det nå var så lenge siden jeg hadde gått her ble jeg med ett truffet av en enorm tristhet ved bekken. jeg hadde ikke forventet å fortsatt finne deg her.
