vi deler en croissant mens vi beveger oss oppover den slake bakken som føles så mye brattere når man sykler. det er verken plass til ord i pusten eller i munnen blant all den myke smørete croissant-deigen som du forestiller deg at kunne smeltet på tungen dersom du hadde tålmodigheten. på toppen av bakken har du fått tenkt og kjent etter og du er flau over hvor lite hårsår du har vært med alle spørsmålene dine, alle detaljene du har spurt om, men det er jo fordi spørsmålene alltid har ligget der. og jeg svarer jo at det er fordi situasjonene alltid har ligget der, det er bare ingen som har tatt tak i de og bestemt seg for at de hadde hatt godt av å snakkes om - minst av alle meg selv. jeg har fortsatt i mønsteret av å gi definisjonsmakten til de som tar den, de som vil passe på å ha tatt den før noen andre rekker å prøver seg. det er kanskje også derfor dette ikke gjør så vondt å snakke om nå som du skulle trodd, som jeg ser på deg at du tror. denne historien har aldri tilhørt meg, jeg prøver ikke å vinne den tilbake, men jeg prøver å ordlegge den for å forklare hvorfor jeg aldri tok den til meg, ikke ønsket noe med den å gjøre.
