det er et bilde av chrystler-bygningen på negleklipperen min, så når jeg savner new york så klipper jeg neglene. jeg vet egentlig ikke hva ved new york jeg savner, tenker meg tilbake til. jeg kjøpte den på en souvenirbutikk i chinatown den dagen jeg skulle fly hjem sist jeg var der, det var så varmt og jeg tenkte på at jeg måtte rekke det flyet, men det tenker jeg alltid når jeg skal ut og fly, den uroen ligger over meg et døgn før flyet tar av, ja, frem til flyet tar av fra rullebanen og uroen liksom blir liggende igjen på den jevne lange asfalten som jeg kjenner i hele kroppen at ikke lengre er under føttene på meg, under føttene på flyet. når jeg ønsker meg tilbake til new york er det de lange gatene jeg savner mest, strekningene man tilbakelegger i løpet av en dag, som jeg kan kjenne på skrittene mine når jeg kommer hjem fordi skrittene ikke lengre stemmer. jeg må tenke mer når jeg går, det er flere hjørner, flere korte gater, en avgjørelse ved hvert gatehjørne, mens der kan jeg gå en hel gate og det er som om den aldri slutter, ikke før jeg er sliten nok og går inn et sted og bestemmer meg for at den er avsluttet. gaten fortsetter kanskje å eksistere utenfor meg, utenfor vinduene jeg når observerer den gjennom, men blir også en ny strekning når jeg kommer ut igjen, litt mindre gåen i kroppen, litt mindre tissetrengt, sulten, hva det nå skulle være for grunn til at jeg stoppet. jeg er tålmodig med gatene, de tilpasser meg, de går i mitt tempo, de endrer seg i mitt tempo. jeg hørte så mye på jamie tiller da jeg først gikk alle disse gatene. det var ikke før jeg kom hjem at jeg skjønte at miksen var to timer lang, at jeg ikke lengre kunne måle overgangene fra en sang til en annen i antall bygninger og kvartaler, jeg måtte legge andre strukturer til grunn.
