tekannen på bordet dampet opp under de tørre blomstene så bladene ble fuktige og glinsende og begynte å henge, slik som blomstene allerede gjorde. jeg skulle ha vannet dem oftere, sikkert, skiftet vann, jeg trodde liksom ikke på at de var skyldige sin egen vissning, men at deg måtte komme av hvor lite jeg hadde vært hjemme i det siste, måtte ha en sammenheng med hvor ofte oppvasken på kjøkkenet bulte over oppvaskkummen, og gjorde det frem til stablingen min, etterhvert en imponerende evne, ikke lengre fungerte og ting falt sammen og knuste eller lagde ubehagelige lyder av hardt glass mot hverandre som minner en på at ting vil knuse. nå lå det kronblader over bordet, over gulvet, det var orange pollen fra blomstene i teen og på fingrene mine, gule fingermerker overalt jeg ikke var klar over at jeg plasserte hendene mine.
