syrinenene hadde kommet med den plutselige varmen og ligget tykt i luften i flere uker, det var nesten umulig å vende seg til lukta, jeg kjente på den hver dag jeg syklet gjennom ulevål hageby på vei til eller hjem fra blindern - nyvåknet og søvnig eller sliten og søvnig. hva var det egentlig jeg hadde lest den siste timen? det ble i hvert fall nå erstattet av tanken på syrinlukta som bredde om meg og sykkelen min bort john collets allé, den stille rullingen fra sykkelhjulene mot den evne asfalten eller el-bilene med den nesten puteaktige lyden fra motoren. eller ingen lyd, bare syrinduft, frem til jeg kjørte forbi ullevål skole og det var noen meter med lyd av barn som lekte, noen ganger i hvert fall, et friminutt, fem stykker gråter tjue stykker skriker bare ti sykker roper etter ballen eller de med ballen og noen roper tilbake og andre er sikkert også stille, men det var vanskelig å få øye på i forbifarten. tanken på å stoppe og observere barna som lekte hadde liksom ikke falt meg inn bevisst, sikkert fordi det ville vært så utrolig feil, selv om jeg var ung og kvinne selv. kvinne, jente. ikke så ung lengre, ikke som barna, mer som de voksne i gul refleksvest som gikk rundt og passet på barna, observerte de ulike formene for skriking i friåret etter videregående kanskje, de var i hvert fall voksne for barna. jeg var første året på blindern og følte meg så liten igjen, som om dersom barnehagen hadde funnet sted i foajeen på georg sverdrups hus, så hadde jeg kanskje følt at jeg hørte til blant dem. det føltes veldig stort, veldig veldig med det høye taket og marmorveggene og erverdigheten av å komme inn snurredørene til denne andre verden. jeg likte det likevel på en måte, å gå nedover alleene med trær, fra HF til sverdrups til fysikkbygningen noen ganger - dit uten grunn. eller på bunnpris og kjøpe den samme yoghurten og stå i den samme køen og sette meg tilbake igjen på den samme lesesalen og forsvinne inn i de store tekstene. å sykle hjem var tungt, det var slitsomt å lese og føle og tenke så mye på en gang - tillate seg dette i de monotone, eller iaf rutinepregede, omgivelsene på lesesalen, på blindern, i dagene som kom og gikk. å tillate seg dette fordi man satt på en stol, satt som alle andre, det var liksom ikke rom for annet enn å lese - og tenke og føle. det blir man nesten gåen i bena av. etter at ferien begynte og syrinene endelig hadde avblomstret fortsatte jeg likevel sykkelturen i retning blindern. satte meg på åpent bakeri, så på el-bilene og menneskene som kom ut av de og hundene og barna de hadde med seg og samtalene de hadde, med barn, med naboer, med seg selv, i en telefon. den rolige asfalten og den fortsatt myke luften, der lukten av syriner var byttet ut med lukten av søte mandler eller noe, jeg tenkte i hvert fall mye på søte mandler når jeg syklet rundt i myk vind i oslo den junien, den slitne første delen av ferien, der jeg var sliten på en annen måte. døsig. jeg døste av til lyden av møter på ullevål hageby og håpet at han skulle dukke opp foran meg, men det skjedde bare hvis vi hadde avtalt det.
