om det er et par kilometer eller mer eller mindre kan jeg liksom ikke si, se for meg, det er bare det det er - et landskap av myk og veltende stein etter å ha krysset engen bak huset, allmenningen, der sauene beiter. jeg har heller ingen følelse på hvor lang tid det tar å gå langs svabergene, det er som sagt ikke lengden og størrelsen som interesserer meg, heller hvordan det er sammensatt. hvordan jeg velger å gå. fra en stein til en annen. etter en sommer der, hvor jeg gjerne går opp i mot den samme turen hver dag, kjenner jeg liksom steinen bedre ettersom jeg har memorert bevegelsene mine, hvor jeg må strekke benet på den og den måten for å komme meg til neste stein, hvilke slake berg jeg må ta omveien om for å komme til berget der jeg først stod. noen ganger er nesten turene mer som hårnålssvinger opp til en topp. andre ganger vil jeg komme til andre siden så fort som mulig, og må tenke så fort i hvordan kommer meg fremover når jeg løper fra ett berg til et annet. da kan jeg huske mønstrene jeg har bevegd meg i tidligere, i kroppen og i steinen. jeg vet hvor langt det er ut fra antall bevegelser, forløpet i steinen. jeg vet hvor lang tid det tar litt med samme utgangspunkt. mange sier, kanskje fordi det er en saying, at man får tenkt så klart når man beveger seg i naturen. jeg føler at jeg derimot tenker veldig mekanisk - hvilke muskler bruker jeg når jeg beveger meg rundt på steinen. hvordan påvirker vinden meg når jeg løper, kunne jeg forholdt meg annerledes til den, liksom alltid hatt følelsen av vinden i ryggen som dytter meg fremover i bevegelsene? hvor mye vann er i bølgene som slår mot steinen i dag, i morgen, og hvor mye av disse svabergene er formet etter at jeg begynte å tilbringe tiden min her? slake og mørke og varme, som magene på store blåhvaler som strekker seg langs med vannkanten. de steinene, stedene, jeg kjenner til som går perfekt mot magen min etter å ha badet, når jeg legger meg ned for å varme meg, tørke.
når jeg først tenkte på det, var det nesten fremmedgjørende å frata tingene, huset, stedet sin fysiske eksistens, rolle. men så kommer jeg hit, og det faller meg ikke lengre inn å tenke på tingene som ting, som begrenset til noe du kan løfte opp, flytte på, bevege deg rundt. selv om vi kanskje bruker tiden på å flytte rundt på ting, slik at vi kan bruke dem eller passe på at de ikke står i veien når vi bruker eller gjør andre ting, flyttes de på med utgangspunkt i å ha en plass, en rolle, en tilhørighet. vi flytter på stoler hele tiden, ut fra hvor mange mennesker vi har følelsen av at er i huset når vi beveger oss rundt, eller hvor solen står på himmelen, som igjen sier noe om hvor fort dagen har gått. hvor ting tilhører sier heller mer om til hvilken grad det brukes. ting med en plass er gjerne ikke så viktige, de vet man hvor er, kan man slå seg til ro med, glemme. vi har nok med glass, nok med tallerkner, det er alltid oppvask og det er alltid noen som tar oppvasken. alt av porselen og glass som liksom naturlig beveger seg i syklusen mellom kjøkkenskapet, kjøkkenbordet, nattbordet, hagen, kjøkkenbenken, oppvaskkummen, tørket på et fuktig håndkle på andre siden av benken - varmt fra såpevannet eller fra solen som treffer inn gjennom vinduene, snart kaldt fra isbiter eller brønnvann som smaker greit eller lunken og daff gin tonic som smaker svalt i heten vi nesten glemmer i tåken av all varmen. kaffetrakteren som minner meg om å bli påminnet å måtte dra ut kontakten når jeg er ferdig, for å unngå brann, hvor irritert jeg nesten umiddelbart blir av at andre påminner meg om det. det dårlige humøret som plutselig sprer seg rundt i huset som ild i tørt gress. lukten av det nyklipte gresset som noen har tatt for å unngå en krangel.
