jeg vet ikke om alt dette skjedde den samme dagen som jeg skulle reise hjem, den siste dagen, mens man alltid liksom venter på det flyet som skal stå og vente på at du skal gå ombord, stresse for å havne i situasjonen der du ser trappen på hjul trilles bort fra flyet og dørene som lukket foran øynene på deg, sekundene som avgjør tiden frem til du tar neste fly hjem, hvor du går rundt på flyplass-linoleumen i lange timer og prøver deg kvalm på parfyme og har det vondt inni deg. en dyr flybillett i den ene lommen på jakken og to poser peanøtter og en flaske cola zero jeg drakk i en stor slurk i den andre. begge deler får meg til å føle meg ukomfortabel, på hver sin måte, men skaper liksom en likevekt av ubehageligheter, selvforakt, hver lomme som en vektskål, og jeg ville i hvert fall beveget meg stødig resten av dette utfallet av hjemreisen som jeg forestiller meg til detalj. hva skal jeg med all denne snacksen som jeg ikke greier å nyte når jeg ikke en gang greier å rekke mitt eget fly, der det har ligget og murret i meg siden jeg landet i new york og steg av flyet i visshet om at jeg nå har en uke å telle ned før jeg skal tilbake igjen på samme fly, motsatt vei. reisen som en lang forberedelse på å snu.
jeg rekker flyet hjem, hvordan kunne jeg ikke ha rukket det, på en så langstrakt dag at jeg lurer på om dagen ikke er to, flere, at jeg har glemt å sov eller stod opp den morgenen etter noe jeg trodde hadde vært en natt, men derimot vist seg å være en ti minutters nap. desto mer i ørska, og jeg tenker at det står at meldingen jeg mottok for 23 minutter siden, et minutt før jeg duppet av, ble mottatt 23 timer før, men det er uansett en evighet til flyet går. det har jeg vet egentlig fortalt meg selv hele uken - fortsatt evigheter igjen, det er mye jeg kan gjøre mens jeg venter. koffertene er pakket, det er sant, det gjorde jeg i går, eller før jeg sovnet i hvert fall, mens jeg ventet på meldingen om at jeg skulle ta en uber inn til manhattan og hjem til J, selv om det bare hadde blitt stress med tanke på flyet mitt, jeg stresset jo nok som det var allerede, selv om det egentlig ikke hadde vært stress for andre enn meg.
jeg pakker i hvert fall koffertene, sjekker mobilen mellom hver bunke som blir brettet og dyttet ned i hjørner av kofferten til den er pakket så kompakt at du kan kjenne det i luften, som om den utfordrer rommets fysiske begrensninger, er på vei til å eksplodere. ingen melding. bare en melding rett før jeg sovner, for nå har bygningsarbeiderne utenfor tatt med seg høyttalerne sine og dratt hjem for dagen, og det er ikke lengre noen lyd som kan holde meg våken. det er heller ikke mer av dagen igjen, bare et vente på at morgendagen skal komme og at boardingen skal dukke opp på en skjerm og jeg kan vite at jeg i rute, er i mine egne trygge hender, som jeg liker å kunne tenke på som trygge, som organiserte, slik de en gang var frem til jeg fikk helt nok av å være organiseringen jeg organiserte meg selv og livet mitt etter. så jeg la det fra meg, gjorde og ble noe annet, og nå vet jeg ikke lengre helt hvordan jeg skal se på meg selv, hvilke hende jeg holder meg selv i her jeg beveger meg i verden, tenker på tiden, tar et tidlig morgentog med pendlerne på en lørdagsmorgen til lyset som flommer inn over oss over den slake, lange strekninger over broen, som broen nødvendigvis må være - et sted i seg selv for å kunne skille de to verdene av new york fra hverandre, minne den reisende på at verden ikke er helt samme sted når du stiger av som da du steg på, eller omvendt. så du er heller ikke helt den samme.
tomme gater, ut fra en normal jeg har konstruert meg den siste uken. holde et høyt tempo, lange og raske steg, det er som om bena mine er skapt for denne byen, eller at jeg forestiller meg selv dette fordi jeg enda ikke vil hjem. skritt som passer inn i byens tempo, maskineri, men i dag er det lørdag og klokken er ikke en gang ni, og det er meg og powerwalkerne i gatene. oss, i vårt tempo, med våre smoothie, en by lagt opp for avstandene, slik det også kommer frem på menyene på en vegg, musikk som overdriver ingredienslisten. bortover naken, varm asfalt, som jeg har den for meg selv, og jeg fortsetter å gå i tempoet jeg nå kjenner byen gjennom, slik at jeg skal slippe å gå glipp av noe som helst, gjøre timene før avreise og innsjekk effektive, fylle de opp til randen av illusjonen om en langsomhet, en lang strekning, en lang dag. det er fortsatt en time til butikkene åpner jeg kan gå mange blokker på den tiden. hvor mange kan jeg egentlig gå? jeg begynner å telle og faller ut ettersom byen våkner til og det er andre ting å se på. bror og ben våkner også, bruker lang tid inn til byen for å møte meg, men tiden går så fort uansett.
det er så mye som skjer at jeg ikke klarer å ta det innover meg, ting mister sin kronologi slik jeg ikke skjelner 4th street fra 5th og 6th og var jeg ikke akkurat her, eller har det allerede gått flere dager.
vi ser på gaver til fennel, som enda ikke er født, det er kosedyr som aldri slutter, vi skal tenke på det, fortsetter gjennom chinatown og setter oss i hver vår massasjestol til pedikyr som matcher sandalene vi forresten akkurat kjøpte på en butikk noen kvartaler bortenfor, jeg har allerede mistet oversikten, allerede glemt dette. men neglelakkfargen matcher, stolen kjennes som knyttneve som borer seg deilig inn i ryggen min, knar og vibrerer, magasinene vi leser føles som i en film og jeg føler meg som en person jeg gjerne ville sett i en annen film, i det minste gjennom vindusruten mens jeg passerte. vi blir etterhvert flyttet bort til et bord med et utvalg av orkideer plassert oppå, hva annet kan man egentlig ha plassert på et bord der flaten oppå bare er til pynt? under bordet er det en vifte som tørker neglene våre, som nå matcher i farge, vi går med like skritt og den samme slørete selvtilliten nedover gatene, midt i gaten, etter å ha tipset pedikyrdamene det dobbelte av hva neglene kostet, eller hadde jeg allerede brukt den 20-dollar-seddelen, som jeg nå ikke finner, tidligere på dagen? uten å tenke meg om, på noe jeg nå ikke husker - noe som faller inn i flommen av en by som plutselig våknet til live, som om jeg ikke hadde forventet det - men hva annet skulle jeg forventet?
nøkkelringer, sheet masks som jeg tenker å ta på flyet, men så rekker jeg å ta en sovepiller før jeg har tenkt så langt igjen. neglklippere med chrystler-bygningen, empire state, bygningen der grand zero var, der 9/11 skjedde, der twin towers stod, der verden har gått rundt seg selv, alle disse bygningene og hendelsene og verdene som synes i det fjerne om man bare hever blikket litt, liksom troner over denne byen i det man lett kan glemme seg og se på som i sin allminnelighet. neglklippere til 1,50 $, bygninger som kan sette hele verden på hodet. nå er det på tide med en wheatgrass daiquiri, to, klærne våre som passer inn i fargepaletten på kafeen der vi setter oss, slik jeg mer og mer føler at vi er en forlengelse av denne byen, der vi klatrer opp i andre etasje, jeg stjeler først med meg et par kulepenner som ligger igjen på bordet fra å ha signert kvitteringer. de er fargerike og jeg finner de i en flytteprosess halvannet år senere, de har hatt en tendens til å dukke opp på ulike steder, men jeg har alltid glemt å bruke de.
verandaen utenfor, se verden gjennom sprinkelgulvet i branntrappene, alt som kommer og går. dere, nå må jeg tilbake på jobb, jeg har en avtale, kan dere lukke vinduet enn så lenge, hva er det som det lukter her, hvem er kunstneren, hvem er det som akkurat kom, er dette viktig? parfymen din er så god, ja jeg vet. jeg jobber med parfyme, ja, jeg vet. vi smyger oss ned en etasje, sier hadet, hei så lenge, møtes igjen på flyplassen et par timer senere, men først ned under jorden, tilbake over broen. den samme strekningen, en annen sol. koffertene ned trappen, et glass rosé utenfor døra. melding om hva gjør du på norsk. byen har akkurat stengt i oslo, eller åpnet, jeg orker ikke og gidder ikke tenke retning av tidsforskjellen, for den eksisterer et annet sted enn så lenge. det får vente, jeg får rekke flyet dit først. stille i en uber, riktig terminal, for mye overvekt, men det går bra. mange varme lag, sikkert en koffert ekstra på kroppen som jeg må kle av meg i sikkerhetskontrollen og legge i grå plastbokser på rullebåndet. slibrige kommentarer fra en feit politimann. welcome back, emma. trump-kropper og trump-sjokolader på tax free. en lang tur hjem, liksom ut av tiden og ut av et liv jeg så smått hadde begynt å vende meg til, men en stillhet og en oversiktlighet av å komme hjem som er så enkel å ta innover seg at det sikkert bare er snakk om minutter før jeg er tilbake på plass. plutselig meldingen fra J jeg hadde glemt at jeg aldri fikk. you have a special mind.
