a xmas carol pt 7


or if my aperol stains really are as real
as waking up
thinking they are
without turning on the light
i cant really remember if i woke up or if 
it all was a bad dream
so you are not sure
no and i dont know if i want it to be
but so tell me about your guests
you will have to live with those stains 
regardless
no you are right
so to the left
if we take the round around the table
we pretend that ive joined you
or are going to paint a painting
through your eyes
dinner table
table du diner or whatever 
french 
untitled
and i sit on your lap
ok
borrow your eyes
ok
hold your hands around me
lol sure i guess
put your fingers 
in my 
mouth
nose
ears 
mind
so now you will have to explain
it all to me
in manner to paint 
a participation
uhh where was i
your fingers
no i was about to start explaining w 
sitting next to me the whole dinner
the one finally tucking me in
how did you meet
the internet
heh
what are you laughing at
no
yeah you are 
just
physical presence must be such a 
leap
yeah i guess you are right about that
all these people 
in my living room
felt like theeee physical leap
and i suddenly had to live up to ideas of myself
as i place those ideas of myself in their imaginary minds
i dont know what they think
what their eyes are saying 
could be anything
so i live up ideas of myself as understood through my understanding of their understanding of me
what their reactions mean
guess im just guessing
like with the translations
yeah
which tv series was it you were thinking about really
doesnt matter
this time is all about you
all i am asking for 
is your dinner
explain w
explain these other people
how many are they
uhh 
well 
maybe i havent thought that far

a xmas carol pt 6


substances perceived as feelings
between fingertips
benjamin britten
in the haze
with red hands i dont know
where to place
and diamonds smeared in moisturizer

a xmas carol pt 5


so tell me
who do we have around this table 
on a beautiful evening like this
gathered for this wonderful meal of 
uhhh
well
all these faces 
are new to me
new like how
or not new
i invited them
but together
in my house
it suddenly feels like im the guest
i get this guest sense of humor where you want to uhhh
impress
maybe
dont we all just want that
yeah no
yesterday at least
i left the house before they woke up
looking forward to getting back home
how come
no not looking forward to 
freudian slip
no wrong use of expression
freuduianianian slip
no no
all this switching between english and norwegian makes me exhausted
right i know the feeling
good good
sometimes you know 
i wonder if communication between languages isnt really about understanding but rather to make a situation as little uncomfortable as possible
there is this short video clip from a norwegian tv program way back
i know which one you are talking about
do you
or yeah does it matter if we talk of the same tv show
yeah no idk
maybe that is exactly what i am saying
we never talk of the same things 
and never really understand each other but rather make up our own versions of what the other part is saying
placing things in scenarios that can make you smile
or cry
sorry?
no sorry 
huh
no im just trying to be thought provoking here
thats my job
yes
guess thats right
no i guess i dont cry so much these days
when im stressed
instead i go 
running
it helps
to catch my breath
in a million ways
so did you run here
no i took the car
yeah right i saw you parking in front of my window
yeah
i saw your face through my window 
the window of your car
reflection of the fall leaves 
still on the trees 
in your eyes
i guess you will have to swipe some leaves off your car before you leave
they fall off the trees like crazy these days
heh
it sounds like i have been here forever
yet you havent talked about your guests yet
i want to know them all
yeah
so it goes
long back
almost forgotten how 
but i like to read that as a good sign
however now
yes
i woke up tonight and they were still sitting around my table
and i was completely lost in a dream or something
like you know like uhh where am i who are all these people
and one told me he had tucked me in because i wanted to
i cant remember
feeling so small
like a child or what
yes and now
i was wearing my duvet 
around my head
my naked body or something 
and had the voice of a tiny morning bird 
looking deep into everyones faces to realize they were my friends
because i didnt know how to ask
if they had kept each other in company 
in my sleep
ing
did they come here to keep me in company 
or to be entertained
or did i invite them to keep them in company 
making jokes for once
i feel funny 
in the way they can comfortably talk about 
when i am away
so here i am
see if i can sense some irony 
coffee swallowed the wrong way 
tummy laughter
these jokes arent mine
they just happened to find shelter inside my walls 
over breakfast

a xmas carol pt 4


oedipus, schmedipus

a xmas carol pt 3


breakfast for champions
glasses with a sheer aperol bottom 
placed in the early daylight 
of a late morning
yet nobody awake
like weekends work as tiny protests against the days
or weekends away as the phrase goes
i just need to get in the car and get away from everything for a moment
a moment being so very subjective
i thought i hadnt been away for much more than a blink of an eye
yet i compare our smiling wrinkles and things have def changed
and i cant remember serving aprerols
last night
ever?
but that strong fake orange thats now stuck in the corner of my eyes
the deep of my nose
what if i already was asleep
pouring beautiful looking liquor into glasses ive never seen before
with sticky finger prints and lipstick traces
among yesterdays colorful salads
i can give some to the dogs
at least try
at least they like clementines
where are the dogs when they are not here
now
i cant hear them
and as i never see anything without my contacts
i never expect to see them either
not at this time of the day
this time of the light
maybe they are all awake
and i am the one 
losing track of 
lives
should i go out and look for them all
or just sit here to see what happens

the same coffee served in different cups
and ive barely touched mine
my hands already full of words

a xmas carol pt 2


ive swiped the floors
and i see the traces of soapy water
almost glossy
being moved around my rooms
into every corner
as i washed myself 
a tour 
by my own home
or
the soapy water
becoming more and more dirt and less and less soap
i cant see that yet 
until i pour it down the toilet
or sometimes
for the sake of the action
i throw it out the window at second floor when i have completed all the floors without stopping without changing water
and the patterns of cleanness on the floor will already have evaporated and what i have left
almost like some kind of reward
the ten liter red bucket filled with water 
so dark it shapes a wave against the early evening sky
also red
the movement of diving into a sunset or something
the splash against the ground
leaving bubbles popping in the grass
or in my flowers, if it was a bad throw
im bad at throwing
but i can run long distances
and it satisfies me
long legs
at least ive always been told
i swim long distances
easy
my head leaning at one side
like a pillow of seas
i guess that is enough for me
i dont need to see the water sail 
through the sky for more than a second 
to be please
at least the smell of cleanness often lingers
so im walking around in my own house 
as if i was a guest
a sudden eye for details i didnt know i was the mother of
not a mother of much
or maybe im just modest

i wash these floors living five or six days into the future
i dont know how long people have planned to stay
how much they will stay
if i ever will see 
traces of muddy shoes
while waiting for them
to appear on my doorstep

a xmas carol pt 1

i dont know what it is called in english

but in norwegian we say air condition

i only write in english
as i live all by myself 
my norwegian will sometimes come out broken
as it wasnt part of me
but something i had constructed for the sake of the moment
like an improvised show 
make fun of myself 
or making myself funny, entertaining. 
i dont know
i have guests over for the weekend and sometimes it feels like such a long time i dont know where to place myself

i guess my english is a little broken as well
or private
like talking to a child
i am only talking to myself
you see
or to some people but that is like 
shop small talk 
and all groceries have english names these days anyway
you can at least place everything in the space 
between english and norwegian and nobody will 
care
belonging between the produced and sold
bought and consumed 
exposed and possessed 

it is this house
all these thoughts and sometimes these words
but most of the thoughts remain
rather thick in the air 
thrown out the window like heavy water objects
rather than language
chairs and paintings and i dont know
shells and stones
they ended up here for a reason
just thinking 
of my mind wandering 
through hardware store
beyond beaches 
picking with me things i didnt know 
i need
but perhaps exactly
my need for company
so many rooms 
ive stopped counting 
and so many distances of wooden floors 
i can run my breath out 
by the lengths 
thinking of all the trees
coming together 
for these floors
my tables
i dont even know what kinds of wood maybe ive climbed you 
before you were mine
the forest of my life

new york


jeg vet ikke om alt dette skjedde den samme dagen som jeg skulle reise hjem, den siste dagen, mens man alltid liksom venter på det flyet som skal stå og vente på at du skal gå ombord, stresse for å havne i situasjonen der du ser trappen på hjul trilles bort fra flyet og dørene som lukket foran øynene på deg, sekundene som avgjør tiden frem til du tar neste fly hjem, hvor du går rundt på flyplass-linoleumen i lange timer og prøver deg kvalm på parfyme og har det vondt inni deg. en dyr flybillett i den ene lommen på jakken og to poser peanøtter og en flaske cola zero jeg drakk i en stor slurk i den andre. begge deler får meg til å føle meg ukomfortabel, på hver sin måte, men skaper liksom en likevekt av ubehageligheter, selvforakt, hver lomme som en vektskål, og jeg ville i hvert fall beveget meg stødig resten av dette utfallet av hjemreisen som jeg forestiller meg til detalj. hva skal jeg med all denne snacksen som jeg ikke greier å nyte når jeg ikke en gang greier å rekke mitt eget fly, der det har ligget og murret i meg siden jeg landet i new york og steg av flyet i visshet om at jeg nå har en uke å telle ned før jeg skal tilbake igjen på samme fly, motsatt vei. reisen som en lang forberedelse på å snu.
jeg rekker flyet hjem, hvordan kunne jeg ikke ha rukket det, på en så langstrakt dag at jeg lurer på om dagen ikke er to, flere, at jeg har glemt å sov eller stod opp den morgenen etter noe jeg trodde hadde vært en natt, men derimot vist seg å være en ti minutters nap. desto mer i ørska, og jeg tenker at det står at meldingen jeg mottok for 23 minutter siden, et minutt før jeg duppet av, ble mottatt 23 timer før, men det er uansett en evighet til flyet går. det har jeg vet egentlig fortalt meg selv hele uken - fortsatt evigheter igjen, det er mye jeg kan gjøre mens jeg venter. koffertene er pakket, det er sant, det gjorde jeg i går, eller før jeg sovnet i hvert fall, mens jeg ventet på meldingen om at jeg skulle ta en uber inn til manhattan og hjem til J, selv om det bare hadde blitt stress med tanke på flyet mitt, jeg stresset jo nok som det var allerede, selv om det egentlig ikke hadde vært stress for andre enn meg. 

jeg pakker i hvert fall koffertene, sjekker mobilen mellom hver bunke som blir brettet og dyttet ned i hjørner av kofferten til den er pakket så kompakt at du kan kjenne det i luften, som om den utfordrer rommets fysiske begrensninger, er på vei til å eksplodere. ingen melding. bare en melding rett før jeg sovner, for nå har bygningsarbeiderne utenfor tatt med seg høyttalerne sine og dratt hjem for dagen, og det er ikke lengre noen lyd som kan holde meg våken. det er heller ikke mer av dagen igjen, bare et vente på at morgendagen skal komme og at boardingen skal dukke opp på en skjerm og jeg kan vite at jeg i rute, er i mine egne trygge hender, som jeg liker å kunne tenke på som trygge, som organiserte, slik de en gang var frem til jeg fikk helt nok av å være organiseringen jeg organiserte meg selv og livet mitt etter. så jeg la det fra meg, gjorde og ble noe annet, og nå vet  jeg ikke lengre helt hvordan jeg skal se på meg selv, hvilke hende jeg holder meg selv i her jeg beveger meg i verden, tenker på tiden, tar et tidlig morgentog med pendlerne på en lørdagsmorgen til lyset som flommer inn over oss over den slake, lange strekninger over broen, som broen nødvendigvis må være - et sted i seg selv for å kunne skille de to verdene av new york fra hverandre, minne den reisende på at verden ikke er helt samme sted når du stiger av som da du steg på, eller omvendt. så du er heller ikke helt den samme.

tomme gater, ut fra en normal jeg har konstruert meg den siste uken. holde et høyt tempo, lange og raske steg, det er som om bena mine er skapt for denne byen, eller at jeg forestiller meg selv dette fordi jeg enda ikke vil hjem. skritt som passer inn i byens tempo, maskineri, men i dag er det lørdag og klokken er ikke en gang ni, og det er meg og powerwalkerne i gatene. oss, i vårt tempo, med våre smoothie, en by lagt opp for avstandene, slik det også kommer frem på menyene på en vegg, musikk som overdriver ingredienslisten. bortover naken, varm asfalt, som jeg har den for meg selv, og jeg fortsetter å gå i tempoet jeg nå kjenner byen gjennom, slik at jeg skal slippe å gå glipp av noe som helst, gjøre timene før avreise og innsjekk effektive, fylle de opp til randen av illusjonen om en langsomhet, en lang strekning, en lang dag. det er fortsatt en time til butikkene åpner jeg kan gå mange blokker på den tiden. hvor mange kan jeg egentlig gå? jeg begynner å telle og faller ut ettersom byen våkner til og det er andre ting å se på. bror og ben våkner også, bruker lang tid inn til byen for å møte meg, men tiden går så fort uansett.

det er så mye som skjer at jeg ikke klarer å ta det innover meg, ting mister sin kronologi slik jeg ikke skjelner 4th street fra 5th og 6th og var jeg ikke akkurat her, eller har det allerede gått flere dager.

vi ser på gaver til fennel, som enda ikke er født, det er kosedyr som aldri slutter, vi skal tenke på det, fortsetter gjennom chinatown og setter oss i hver vår massasjestol til pedikyr som matcher sandalene vi forresten akkurat kjøpte på en butikk noen kvartaler bortenfor, jeg har allerede mistet oversikten, allerede glemt dette. men neglelakkfargen matcher, stolen kjennes som knyttneve som borer seg deilig inn i ryggen min, knar og vibrerer, magasinene vi leser føles som i en film og jeg føler meg som en person jeg gjerne ville sett i en annen film, i det minste gjennom vindusruten mens jeg passerte. vi blir etterhvert flyttet bort til et bord med et utvalg av orkideer plassert oppå, hva annet kan man egentlig ha plassert på et bord der flaten oppå bare er til pynt? under bordet er det en vifte som tørker neglene våre, som nå matcher i farge, vi går med like skritt og den samme slørete selvtilliten nedover gatene, midt i gaten, etter å ha tipset pedikyrdamene det dobbelte av hva neglene kostet, eller hadde jeg allerede brukt den 20-dollar-seddelen, som jeg nå ikke finner, tidligere på dagen? uten å tenke meg om, på noe jeg nå ikke husker - noe som faller inn i flommen av en by som plutselig våknet til live, som om jeg ikke hadde forventet det - men hva annet skulle jeg forventet?

nøkkelringer, sheet masks som jeg tenker å ta på flyet, men så rekker jeg å ta en sovepiller før jeg har tenkt så langt igjen. neglklippere med chrystler-bygningen, empire state, bygningen der grand zero var, der 9/11 skjedde, der twin towers stod, der verden har gått rundt seg selv, alle disse bygningene og hendelsene og verdene som synes i det fjerne om man bare hever blikket litt, liksom troner over denne byen i det man lett kan glemme seg og se på som i sin allminnelighet. neglklippere til 1,50 $, bygninger som kan sette hele verden på hodet. nå er det på tide med en wheatgrass daiquiri, to, klærne våre som passer inn i fargepaletten på kafeen der vi setter oss, slik jeg mer og mer føler at vi er en forlengelse av denne byen, der vi klatrer opp i andre etasje, jeg stjeler først med meg et par kulepenner som ligger igjen på bordet fra å ha signert kvitteringer. de er fargerike og jeg finner de i en flytteprosess halvannet år senere, de har hatt en tendens til å dukke opp på ulike steder, men jeg har alltid glemt å bruke de. 

verandaen utenfor, se verden gjennom sprinkelgulvet i branntrappene, alt som kommer og går. dere, nå må jeg tilbake på jobb, jeg har en avtale, kan dere lukke vinduet enn så lenge, hva er det som det lukter her, hvem er kunstneren, hvem er det som akkurat kom, er dette viktig? parfymen din er så god, ja jeg vet. jeg jobber med parfyme, ja, jeg vet. vi smyger oss ned en etasje, sier hadet, hei så lenge, møtes igjen på flyplassen et par timer senere, men først ned under jorden, tilbake over broen. den samme strekningen, en annen sol. koffertene ned trappen, et glass rosé utenfor døra. melding om hva gjør du på norsk. byen har akkurat stengt i oslo, eller åpnet, jeg orker ikke og gidder ikke tenke retning av tidsforskjellen, for den eksisterer et annet sted enn så lenge. det får vente, jeg får rekke flyet dit først. stille i en uber, riktig terminal, for mye overvekt, men det går bra. mange varme lag, sikkert en koffert ekstra på kroppen som jeg må kle av meg i sikkerhetskontrollen og legge i grå plastbokser på rullebåndet. slibrige kommentarer fra en feit politimann. welcome back, emma. trump-kropper og trump-sjokolader på tax free. en lang tur hjem, liksom ut av tiden og ut av et liv jeg så smått hadde begynt å vende meg til, men en stillhet og en oversiktlighet av å komme hjem som er så enkel å ta innover seg at det sikkert bare er snakk om minutter før jeg er tilbake på plass. plutselig meldingen fra J jeg hadde glemt at jeg aldri fikk. you have a special mind. 

RACHEL CUSK, KUDOS


The problem with taking a group for a walk, he went on while we waited for the others to follow, lay in working out how to reach the end all at the same time while accommodating different styles and rates of progress. the fastest walkers had to stop frequently to let the slower ones catch up: this meant that the fittest members of the group were given the most opportunities to rest, while those who struggled to keep up were never allowed a chance to catch their breath. yet if the slowest were given as many stops as the fastest, the walk would have taken approximately double the time: in addition, the fastest would now be waiting twice as long as before, which created new problems such as boredom and frustration, or becoming hungry or cold. his mother has reassured him that these were problems to which he was capable of finding logical solutions but he was aware that many of what appeared to him as rational challenges appeared to other people as metaphors and he was always anxious if a misunderstanding should arise.  


16.09.18


crushes everywhere! a list of hundred in two minutes
fate lost and found everywhere! find hundred in five minutes, a five square meter range

trust lost and no one found it 
lost fate found it in those five mins
those five square meters 
then lost it again 
it wasn’t supposed to be found!

things found while looking for fate: 

that compassion also is lost
no clue where or when

new impurities
after touching yourself to the idea of everything being perfect

lots of music you only liked because you forced yourself to do so in the end
after endless exposure
wouldnt stop or change if you asked it to please do so
like a stubborn child 
or maybe too old to behave like such a brat

tiny bugs under everyone’s fingernails
wrong time and place
you hadn’t planned to find out that everyone was so disgusting 
yet apparently!
making unintentional yuck sounds 
lets get out of here
five square meters

kinds of crushes hiding in the cracks 
things already crushed 
like spices
things about to be crushed
not sure what it is yet but i can sense it
imagining colors or smells or sounds 
like a bomb
or a bombshell
or just something i have to dig up from the cracks 
now also bugs and brats emerging from under my fingernails!

now i cant find my crushes any more
i left them and went for a walk 
it was supposed to be this dip into fresh air
clear my head or something
and now i have spent four hours of something
my phone went off but feels like forever
finding what apparently was my way home but now all of my crushes are gone
cant even remember what they looked like or maybe i just changed my mind



16.09.18


pugge designmøbler som en måte å gi seg selv en kontroll over sine omgivelser